På fredag går ferden til Midtøsten. I løpet av fem dager skal jeg, sammen med noen av mine kolleger på Rådhuset, besøke blant annet Trondheims vennskapsbyer Ramallah og Petach Tikva, Hebron, Betlehem og Jeriko.
Mens jeg venter på avreisen sitter jeg og blar i Mads Gilbert og Erik Fosses Øyne i Gaza. Tankene går tilbake til for knapt to år siden da de på direkten på CNN skildret grusomhetene. Tankene går også tilbake til min hittil eneste besøk i området høsten 2004. Det minnet som har brent seg sterkest fast fra det besøket, er da jeg kom ut fra Gaza etter et dagsbesøk. Inne på den israelske grensestasjonen satt to barn og gråt. Faren var palestinsk. Moren var thailandsk. På Gaza-siden av overgangen hadde jeg møtt moren som var dypt fortvilet over at barna ble holdt igjen på israelsk side. De to barna, neppe mer enn 6 og 8 år, hadde vært og besøkt besteforeldrene sine på Vestbredden. De kom imidlertid tilbake til grenseovergangen et halvt døgn etter at reisepasset deres gjennom Israel hadde utløpt. Derfor ble de hold igjen. Da jeg møtte dem, hadde de sittet over 6 timer på grensestasjonen – uten mat, uten drikke og uten at noen av soldatene der tok seg av dem. Jeg har sjelden blitt mer forbannet.
Hvordan det til slutt gikk med de to barna den dagen vet jeg ikke, men jeg må innrømme at jeg har tenkt mye på dem siden. Spesielt tenkte jeg mye på dem da fosforet vinteren 08-09 regnet over Gaza.
Om to dager reiser jeg nedover igjen. Ikke til Gaza, som er mer lukket nå enn da, men til Vestbredden hvor israelske bosettere igjen får bygge i strid med FN-konvensjonene. Blir det noen gang fred i området? Jeg håper, men føler meg langt fra sikker. Det eneste jeg er sikker på, er at det blir nok en tur med sterke inntrykk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar