Sterke minner fra Midt-østen

Dette er en litt vanskelig øvelse: Fem dager – ti sterkeste øyeblikk. Det ble mange av dem i Palestina.

”Samma blanka terror”

Det desidert sterkeste inntrykket var møtet med varaordføreren i Betlehem. Han tok opp lommeboka og viste oss bildet av sin 12 år gamle datter. Deretter fortalte han hvordan familien i 2002 hadde vært på shopping i Betlehem. Plutselig dukket israelsk politi opp og fyrte av 300 kuler mot bila deres. Han blir sjøl truffet ni ganger, men overlever. Den eldste datteren og kona blir også truffet, men overlever. Christina på 12 år blir drept momentant av ei kule i hodet. Afzelius sine ord gjelder fortsatt: ”… så jag småflickor som fallit, med blodrosar på blusarna där kulorna trängt inn”

Flyktningeleiren i Rammalah

7500 mennesker – de fleste barn – med 3 kvadratmeter hver til disposisjon. Fattigdom, knapt noe friareal og søppel i gatene – for et forferdelig liv. Jeg er umåtelig stolt av at vi i Trondheim klarte å få opp et fotballag herfra til Scandia-cup i 2005. Jeg håper vi får oppover mange flere. Disse barna trenger avveksling.

Hebron

Jeg skrev om Hebron i mitt forrige blogginnlegg, og jeg er ikke mindre matt sjøl om det er noen dager siden. Hva i alle dager får en jødisk bosetter til å skrive ”gas the arabs” på døra til en palestinsk familie? Hva får voksne mennesker til å tømme urin fra andre etasje ned på palestinerne på gata?

Sterke kvinner

Hadde damene fått styre Israel og Palestina, så hadde fredsløsningen vært mye nærmere.  Det er jeg overbevist om etter å ha møtt Colette Avital og Hannah Ashrawi. Avital satt to perioder i Knesset for Arbeiderpartiet og har vært presidentkandidat i Israel. Ashrawi har i flere tiår vært en av palestinernes ledende politikere. To fantastiske damer, som jeg tror kunne utrettet mye.

Bosetningene

Bosettingsstoppen på Vestbredden er opphevet, og flere steder er byggingen i gang igjen. Bit for bit spises områdene opp og gjør en tostatsløsning enda vanskeligere. Ser man på et kart over området, så ser man hvor perforert palestinernes land er blitt.

Sommero og Trondheimssolistene i Fødselskirken

Fødselskirken er en opplevelse i seg sjøl. Konsert med Henning Sommero og Trondheimssolistene der er en enda sterkere opplevelse. Spesielt rett etter møtet med varaordføreren i Betlehem. Da de dro i gang Vårsøg kjente jeg tårene presse på.

Muren

Betlehem har mistet 5/6-deler av arealet sitt og omringes av bosettere. For Rammalah er situasjonen lik. Bønder har ikke lenger tilgang til åkrene sine. Israelerne tar vannet. Områdene er så overbefolket at det minner om noen gettoer jeg husker fra historien…

Check-points

Før muren og check-pointene tok det 10 minutter fra Jerusalem til Rammalah. Forleden dag brukte vi en og en halv time. Irriterende nok, men tenk på alle palestinerne som må gjennom dette hver dag.

Pessimismen

Det er seks år siden forrige gang jeg besøkte området. Den gang var det mer optimisme enn i dag, til tross for at den andre intifadaen ikke var over. Så godt som alle vi har snakket med har vanskelig for å se noen løsning på konflikten.

Håpet

Likevel håper de. Varaordføreren i Betlehem – til tross for den tragedien han og familien hans hadde opplevd – hadde fortsatt et håp om at det ville komme en løsning til slutt. Håpet er dessverre det eneste halmstrået freden henger i, og det halmstrået blir tynnere for hver dag som går uten framskritt.

En reise i Israel og Palestina er som en emosjonell sentrifugering. Det er en tøff opplevelse, men det bør absolutt oppleves. Perspektivene på våre hjemlige utfordringer blir en helt annen.